torsdag 23. februar 2017

Dikt


Åtte godbiter fra diktåret 2016. Det finnes mange flere. 
Når leste du sist et dikt?

Jeg er på instagram, og følger mange brukere som gir meg dikt, lyrikk, poesi, fine ord og korte tanker når jeg sitter og sveiper gjennom.

Jeg leser dikt for skoleklasser når de kommer innom på biblioteket. Så ofte jeg kan, huker jeg tak i dem og gir dem et lite vers med videre i dagen.

Jeg får kasser med diktsamlinger til biblioteket fra kulturfondets innkjøpsordninger. Jeg rekker ikke å lese alt, men jeg sniker til meg et dikt eller to fra de fleste før de kommer på hylla med årets dikt.

Noen samlinger holder det ikke med bare et dikt fra. De tar tak i meg når jeg får dem i hånda. Noen diktsamlinger har spennende titler. Noen har kjente forfattere. Noen er stilige eller gode å holde i. Noen har jeg hørt om.
Og noen diktsamlinger vil jeg dele. 

Blant annet disse.

Eg er eg er eg er av Ruth Lillegraven. Dikt for barn. Jeg leste et av diktene sammen med en skoleklasse. Om mamma og pappa som maser om morgenen, og  ”eg” som står midt i vinden av mas og skrål og blir kasta ut i dagen. Det traff, en hustrig mørketidsmorgen.  Men de rører ved voksne og, diktene i Eg er eg er eg er.

Ruth Lillegraven skrev også en diktsamling for voksne i 2016. Sigd er nesten en roman forkledt som dikt, spør du meg. Vi blir kjent med Endre, gårdbruker på vestlandet på 1800-tallet. Det er et hardt liv, tett på naturen, utflytting til Amerika. Diktformen er så fin til å snakke om de store tingene, livet, døden og kjærligheten. I Sigd får vi nettopp det. Liv som er levd.

Guri Sørumgård Botheim skriver i Heime mellom istidene om det å flytte hjem. Eller å reise hjem på besøk. For hva er hjemme – der du er født eller der du har flytta til? Eller fra? På Lesja-mål som synger, om slekters gang og å finne sin plass i rekka. Tematisk ikke ulik Sigd, disse to tåler fint å leses sammen.

Øy, øy av Caroline Kaspara Palonen - fra Harstad – er også en historie, fortalt i dikt. Det er ikke mange ord, men vi er på ei øy og vokter et fyr. Kanskje på flukt, kanskje på reise videre, kanskje alene, kanskje i et forhold. Naturen og menneskesinnet finner hverandre på øya.

Døden og andre tiggere av Anne Helene Guddal fikk så aldeles glimrende kritikker i avisene i vinter, at jeg lette fram denne beskjedne boka i dikthylla. Og dette er politikk og tida vi lever i. Hvordan kan vi tåle å se en verden full av lidelse og krig og flukt og idioti? Jeg møtte også kanskje verdens eneste dikt om kommunereformen her. Det hadde jeg ikke venta.

Politisk er også svenske Athena Farrokhzads diktsamling Hvitverk. Vi møter en familie som har innvandret til Sverige. Diktene er ofte replikker fra de forskjellige familiemedlemmene. Det minner om Yahya Hassan. Mindre voldsomme, færre ord, men den samme spenningen – å føle skyld for det som har vært, å ikke passe inn i det som er.
"Moren min lot blekemiddel renne gjennom syntaksen / På den andre siden av skilletegnet ble stavelsene hennes hvitere enn en nordlig vinter //   Hvitverk er et speil. Og skriften er så hvit at den må skrives med sort bakgrunn.  "

Jeg burde gi meg nå. Men jeg klarer ikke velge bort noen. To diktsamlinger til.

Sanne gleder av Lars Saabye Christensen og Stian Hole. Noen har beskyldt Lars Saabye Christensen for å skrive mer om sorgen enn om gleden. Han bestemmer seg for å få regnskapet til å gå i balanse og skrive om alle sine sanne gleder.  Så lar han Stian Hole illustrere dem. Illustrasjonene og gledene gjør hverandre godt. Og boka gjør meg godt. Det er fint å bli minnet på alle hverdagens sanne gleder.

Helt til slutt – den rareste samlinga jeg har kommet over på en stund. Slagord, av Gunnar Berge. Er det tull? Post-ironisk-meta-bullshit? Er det ektefølt orddissekering og tankerekker verdig gamle filosofer? Samfunnskritikk? Poesi? Spoken word og slampoesi? Ikke vet jeg. Det er i alle fall slagord. Og den fikk meg til å tenke på hva vi legger i ord, hva ordene har i seg og hva slags makt vi gir dem, slagordene. Det fikk meg til å tenke på Trump og politikk og alt jeg har lest og kommer til å lese.

Rare Slagord fikk meg til å tenke på hvor fantastisk heldige vi er som har støtteordninger for litteratur som gjør at alle disse geniale og smale og sære og varme diktene blir trykket og sendt ut til alle landets bibliotek. De fortjener mange lesere. Bare kom innom biblioteket og lån. Plukk ei tynn flis tilfeldig ut av hylla. Kanskje du finner noe som vekker en tanke i deg.



Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar